Jeg har hatt mine oppturer og nedturer i løpet av livet. Fra og med tenårene har jeg hatt av og på depresjoner, og i voksen alder har jeg fått diagnosene ADD, non-verbale lærevansker ("light-versjonen" av Aspergers) og uspesifisert/generell angst-lidelse. I bunn og grunn er det et sammensurium av å være vimsete, like rutiner og vite ting på forhånd hva som skal skje, mislike store folkemengder og mye lyd, i tillegg til litt andre problemer.
Ironisk nok liker jeg og gå på konserter en gang i blant, men kan innrømme at jeg foretrekker mindre konsertsteder framfor stadion-konserter (er snakk om å finne den strategisk beste plassen og stå/sitte under konserten). Og forresten, hva pokker er det med det at folk absolutt må drikke (spesielt drikke seg dritings) under konserter? Det finnes folk som går på konserter for å høre på musikken, ikke ha "syklubb" med alkohol og liveband i bakgrunnen, og sistnevnte kan ødelegge litt (mye) for førstnevnte. Greit, snakket meg litt vekk her.
Uansett, i løpet av årene med mine utfordringer, i mangel på bedre definisjoner, har jeg funnet ut at det nytter ikke og ligge på latsiden. Jeg har gode perioder og mindre gode perioder, men jeg har ikke lyst at diagnosene skal definere hva og hvem jeg er og for den saks skyld hva jeg kan gjøre. Det finnes selvsagt noen begrensninger hva jeg kan gjøre, men føler at i enkelte tilfeller er det å gjøre det beste ut av ting, som det med konsertene.
Jeg har ikke skrevet dette innlegget for at folk skal synes synd på meg. Av erfaring vet jeg at medlidenhet ikke hjelper, og at noe av det som har hjulpet meg er å stable seg på beina og se fremover.
No comments:
Post a Comment