Det er ikke få ganger jeg har tatt meg selv i å tenke eller si noe negativt om meg selv, spesielt hvordan kroppen min ser ut, gjerne i sammenheng med å finne noen fine klær (spesielt kjoler) og vite at det plagget ikke kommer til å se fint ut på meg fordi jeg er stor nok til at jeg kommer inn under kategorien "plus size". Jepp, det finnes faktisk bloggere som ikke er supermodell-tynne (jeg er en av dem).
Misforstå meg riktig, jeg har ikke noe i mot at folk skal være sunne og alt det der (noe som er positivt), men hvor ofte er det du kan åpne et motemagasin og se bilde av noen som en lignende kroppsfasong som deg selv, spesielt hvis en ikke er blant de modelltynne? Relativt sjeldent vil jeg tro. Jes Baker og Liora K har hatt et fotoprosjekt hvor de har tatt bilder av folk som en normalt "aldri" ville sett som modeller i et moteblad etc.
En av ulempen med de tynne modellene (og all photoshop-bruk) er at det finnes de som får vrangforestillinger og ender opp med spiseforstyrrelser. For de som lurer på om noen de kjenner kanskje har en spiseforstyrrelse, kan sjekke ut ROS sine hjemmesider. Jeg har hatt flere i venne- og bekjentskaps-kretsen som lider eller er mer eller mindre symptomfrie fra en eller annen spiseforstyrrelse, og har sett hvor ødeleggende det kan være. Det å bli "tynn nok" er IKKE verdt det, og uansett hvor mye en prøver, blir en aldri "tynn nok".
Jeg har ikke skrevet dette innlegget for å angripe noen; det finnes like mye "skinny shaming" som det finnes "fat shaming", og det er en vesentlig forskjell på det å være naturlig tynn/slank og det å ha en spiseforstyrrelse (det er også en forskjell på å ha dødelig overvektig og det å ha et par ekstra kilo og allikevel kunne løpe maraton).
Uansett om en er tynn eller noe større, er innlegget 5 Ways To Say Eff Your Beauty Standards verdt å sjekke ut.
No comments:
Post a Comment