Postkort fra Nederland

Her kommer to postkort fra Nederland som jeg fikk i posten i dag, via Postcrossing.

Galskapen rundt 17. mai

Jeg beklager på forhånd hvis jeg nok en gang kommer med nok et spark bak når det gjelder det norske samfunnet. Denne gangen gjelder det 17. mai, Norges nasjonaldag.

 

Jeg får en viss følelse av at det finnes to motpoler i dette landet; de som er imot bruk av andre flagg enn det norske nasjonalflagget og de som er for. Jeg kan med en gang si at jeg tilhører sistnevnte, noe som sikkert kommer til å få noen irriterte (noe jeg ikke kan nekte dem, siden vi faktisk bor i et såkalt fritt land).

 

Så vidt jeg har forstått det riktig, er Norge et demokratisk land, og med demokrati innebærer det også mangfold på flere plan. Det finnes mange forskjellige religiøse grupper, nasjonaliteter og andre grupper her i landet. Det finnes en haug med personer i dette landet som har en fot i to land; Norge og et annet (enten det er Kina, Sør-Afrika, Venezuela eller hvor det nå enn er) og mange av dem har ”50 % norsk, 50% et annet land” syn. Etter min mening representerer de Norge like mye som det jeg gjør og jeg føler at det blir feil med den hverdagsrasismen som sier ”kom deg for pokker hjem til hjemlandet ditt” når de enten a) anser Norge som hjemlandet sitt eller b) er andre eller tredje generasjons innvandrere og faktisk er født og oppvokst i Norge!

 

Andre nasjonaliteter tilfører mye nytt til Norge, noe som jeg mener at Norge trenger. Og hadde det ikke vært for utlandet, hadde Norge vært relativt hjelpesløst, blant annet etter andre verdenskrig. Som jeg nevnte, Norge er et demokratisk land med mangfold og jeg synes at det er nesten litt flaut og respektløst ovenfor soldater fra andre verdenskrig at en skal nekte noen unger å gå med et annet flagg (og de ungene mener ikke noe vondt med å gå med de flaggene, de har jo ”en fot i to kulturer”) siden det finnes dem som kjempet for vårt lands frihet.

 

Og bare for å stille et ”dumt” spørsmål; hvis en skal ha forbud mot alle flagg som ikke er det norske nasjonalflagget (som for øvrig har sitt opphav fra unionen med Danmark, hvis en bruker skallen, ser en jo at det er det danske flagget med et blått kryss i midten), skal en da også nekte samer å gå med deres flagg, som for øvrig er en del av den norske urbefolkningen, og skeive nordmenn å gå med Pride-flagg, selv om begge grupper er norske? Til og med forskning hentyder at Norge er det mest nasjonalistiske og rasistiske landet i hele Norden (viser til denne kommentaren i Dagbladet ).

 

Beklager å måtte si det, for min del trodde jeg at nasjonaldagen var en måte å hedre landet Norge på og alt det som følger med, demokrati, mangfold eller andre ting. Jo mer jeg ser rundt meg, jo mer blir jeg nesten flau over de trangsynte og, i flere tilfeller, rasistiske holdningene som eksisterer i Norge, såpass mye at jeg er på grensen til å skamme meg over å være norsk.

 

Har til slutt lyst til å legge ved et sitat av Bjørnson fra 1892.

 

 

Saueflokkmentalitet og rom for annerledeshet

De som har sagt at en del nordmenn har saueflokkmentalitet, er etter min mening, dessverre inne på noe. Du skal være perfekt, gifte deg, få deg unger, hus og karriere og ikke ha noen ”skavanker” av noe slag. Og ikke forglemme at du skal gjøre ”alt” som forventes av deg, eller rett og slett; ”gjøre som mora di sier”. Helst med et smil om munnen.

 

Jeg tviler på at jeg noensinne kommer til å oppnå det idealet; jeg har ADD og en mild form for autisme. Ifølge den norske mentaliteten er jeg ”ikke god nok”. Jeg begynner å lure på når det ble viktigere at mennesker er ”fabrikkskapte” kontra det å akseptere annerledeshet og lære noe av den. Jeg er ikke mindre menneske, bare fordi at jeg er litt annerledes enn ”folk flest”.

 

Etter min mening, er Norge et konservativt, kjedelig land uten rom for det å være annerledes. Det er bare å se seg litt rundt, så kan en finne en haug av homo-hatere og en frykt for utlendinger, muslimer og what not. Hadde folk vært litt mer åpne for det som er annerledes, hadde de kanskje lært noe.

 

En skal ikke tro at den vestlige kulturen nødvendigvis har ”rett” i alt, eller at det å være ”perfekt” nødvendigvis er det beste, men det finnes skremmende tendenser til et sorteringssamfunn i dette landet.

Det gale norske psykiske helsevesen

Av og til lurer jeg litt på hva det norske psykiske helsevesenet tenker med, hvis det blir tenkt overhodet. De som har følget godt nok med på denne bloggen, har kanskje fått med seg at jeg har vært borti litt ”dritt” og har noen diagnoser.

 Til nå er jeg på den åttende (!) psykologen min, ja, jeg har et visst høyforbruk av forskjellige grunner (at jeg var ”frisk nok”, at jeg var ferdig med videregående skole og diverse annet piss), og vedkommende jeg har nå er tilknyttet campus.

For andre gang har fastlegen og jeg søkt om psykolog i den offentlige sektoren siden jeg begynte på universitetet. Første gang gikk kom og gikk venteliste deadlinen ut uten at jeg hørte noe fra noen psykologer og denne andre gangen (søkte i januar) var ventetiden ”seks måneder eller mer”.

Jeg ser den litt tragikomiske humoren med den siste søknaden, siden den var etter et selvmordsforsøk. Jeg var visstnok for frisk til å bli innlagt eller få akutt-time med psykolog, så jeg er mildt sagt glad for at jeg om ikke annet har fått tak i en psykolog på campus så lenge det varer.

Pokker heller, hvor psyk må en være for å få tilstrekkelig hjelp fra det offentlige, hvor til og med selvmordsforsøk ikke er ”seriøst” nok? Ikke det at jeg har noe imot at de som er sykere enn meg får hjelp før meg, men kan ikke jeg også få hjelp snart?

Noe annet jeg lurer på, med de køene som er rundt forbi, er det ikke en viss risiko for at folk faktisk dør/tar selvmord før de får den hjelpen de trenger, rett og slett ikke klarer mer? Når en er psyk, trenger en tross alt hjelp fra det psykiske helsevesenet, men pokker heller, en må være mentalt sterk for å mase seg til hjelp (noe som jeg vil tro ikke alle er).

Det "eneste" jeg vil, er å få hjelp, slik at jeg kan fungere noe mer normalt enn det jeg gjør for øyeblikket.