Av og til føler jeg at jeg er på randen av å bli gal. For noen dager siden var det ikke noe unntak.
At en venninne prøvde febrilsk å sjekke FB mens jeg prøvde å forklare henne noe og hun ikke hørte etter var en ting. At hun senere på kvelden sa at hun støttet terroristen Anders Breivik og at "han er jo litt søt da" gjorde at jeg nesten hadde lyst å slå til henne og kaste henne på dør. Jeg hadde respekt nok til å tøyle meg selv, holde kjeft og ignorere hele greia. Selv om jeg er sterk motstander av både Breivik og hans ekstreme meninger.
Jeg har reist i flere land. Jeg er fascinert over andre kulturer og flere i bekjentskapskretsen min kommer fra andre land, noen av dem er muslimer fra Midt-Østen. De er noen av de snilleste personene jeg har møtt på. Kanskje jeg velger å tro det beste om folk til det motsatte er bevist. Om det gjør meg naiv, så får det så være. Jeg ville bare komme fram til at jeg er ikke redd, verken for å reise til fjerne strøk eller menneskene som bor der.
Jeg lever under filosofien at en kan ikke være redd for alt og at hvis en er det, kan man umulig leve livet fullt ut. Jeg har mye jeg har lyst til å gjøre og oppleve før jeg dør. Noe annet jeg tror er at jo mer en reiser, jo mindre fremmedfrykt (og frykt generelt) har man. Jeg synes bare at det er urettferdig å dømme alle etter hva ett fåtalls mennesker gjør. De fleste er normale.
Kall meg gjerne idealist, drømmer eller naiv. Jeg har blitt kalt verre enn det.
No comments:
Post a Comment