Dagdrømmer, skulker og skoletaper

Jeg registrerte et par kronikker på Dagbladet i går (denne og denne) angående skoletapere og evnerike barn. Det fikk meg til å lure på om den norske likhetsskolen egentlig er ”noe” samtidig som episoder fra min egen skolegang, fra første klasse på barneskolen til russetiden.

På barneskolen var jeg stort sett engelungen som ikke gjorde mye utav meg, selv om jeg husker at jeg allerede da mislikte intenst fremføringer og gruppearbeid. Da jeg gikk i 6. eller 7. klasse tok et par mobbere tak i meg og kastet meg i en relativt brun sølepytt to-tre ganger i et friminutt mens de kalte meg for lærerens gullunge. Det var cirka på samme tid som hovedlæreren hadde kommentert til foreldrene mine på et møte at jeg var blant de mest oppegående i klassen, ”hun kunne så mye som de andre i klassen ikke kunne og hun fulgte med på samfunnet rundt seg”.

Fra slutten av ungdomsskolen og igjennom hele videregående, til og med nå på universitetet, har eller hadde jeg med meg to notatbøker; en for pensum og en jeg kunne skrive dikt oppi. Det var på ungdomsskolen jeg begynte for fullt å dagdrømme i timene. Jeg gjorde det nok på barneskolen også, men husker ikke så mye av det. Jeg kjedet meg rett og slett i timene, noe som gjorde at tankene var helt andre plasser enn der de skulle være.

På videregående fikk jeg ”passet påskrevet” nok en gang fra en lærer med ”det er ikke vettet det er noe galt med, det er viljen”. Tendensene til å være jævelunge som begynte på ungdomsskolen, slo fullt ut på videregående, blant annet med skulking fordi jeg i mange tilfeller syntes timene var gørrkjedelige og lite stimulerende. I de timene jeg var på videregående (nokså ofte dobbelttimer), innebar ofte dels dagdrømming og dels være såpass effektiv med oppgavene eller lesinga vi holdt på med at jeg nokså sikkert gjorde noen lærere tussete da jeg eventuelt spurte hva jeg skulle gjøre nå for å fordrive tida frem til friminutt.

 I første klasse på videregående husker jeg fremdeles da mattelæreren ristet på hodet da jeg faktisk var i en klasse en gang og jeg var den eneste som kunne svare ham riktig på spørsmålene og han utbrøt framfør hele klassen ”Dere er her hver eneste time og sliter med å svare, mens hun kommer svirrende innom en gang i blant og svarer riktig på alt”. Humoren med matten var at siden jeg skulket såpass mye som jeg gjorde, ble jeg plassert i klassen for de som hadde risiko for å stryke i faget. Likevel maste jeg om vanskeligere oppgaver i timene jeg faktisk deltok i, fordi de oppgavene vi fikk var for lette for meg (og jeg misliker matte). Siste året på videregående husker jeg fremdeles lettelsen i ansiktet på sidemannen min i religionstimene når jeg hjalp ham med faget fordi han som flyktning slet med det norske språket. Det å hjelpe ham var noe jeg kunne gjøre, i flere tilfeller fordi at jeg med minimal lesing kunne forstå stoffet relativt greit.

Selv om jeg virket som et skolelys både på ungdomsskolen og videregående, var karakterene mine mildt sagt sprikende. På ungdomsskolen hadde jeg alt fra toere til seksere, mens på videregående var det alt fra stryk til femmer. Presset på videregående var noe helt annet enn på ungdomsskolen. Skulkinga mi hjalp ikke på, det kan jeg innrømme og delvis på grunn av presset endte jeg opp med spiseforstyrrelser.

Først i voksen alder, før jeg begynte på universitetet, fikk jeg diagnosene ADD og non-verbale lærevansker (på en måte den milde versjonen av Aspergers, uten autisme delen). Tror det ble snakk om kanskje å utrede meg da jeg gikk på ungdomsskolen, men det ble aldri gjort. Husker ennå at jeg ble sett på som lat og at jeg ikke anstrengte meg i skolegangen. Mange ganger fikk jeg også beskjed om å ta meg sammen. Det var ikke av vondt vilje at jeg var som jeg var, men fordi at jeg enten ikke hadde konsentrasjonsevner eller fordi jeg ikke følte at fagene var mentalt stimulerende nok til at jeg skulle orke å bry meg.

Gjort er gjort når det gjelder tidspunkt for utredning. Det er i hvert fall bedre sent enn aldri. Hvis jeg også tenker tilbake på hvor mangelfull tilpassing det var for de med forskjellige typer diagnoser på barne og ungdoms-skolen der jeg gikk, tror jeg ikke at det hadde gjort stor forskjell.

Da jeg faktisk ble utredet for noen få år siden, fikk jeg beskjed om at jeg mest sannsynlig ikke ville klare høyere (teoretisk) utdanning uten ADHD medisiner. Jeg må innrømme at jeg hadde en krasjlanding første året i og med at jeg strøk i flere emner, men heldigvis for min egen del fikk jeg for første gang i livet oppleve å få hjelp med de skolemessige utfordringene mine som diagnosene gav meg på vårparten det første året.

Frem til jeg begynte på universitetet hadde jeg null selvtillit på det akademiske nivået. Første semesteret hjalp ikke på og jeg vurderte om jeg skulle slutte. Andre semesteret (som var på vårparten), innså jeg nederlag og bestemte meg for å søke hjelp. Jeg har fremdeles i bakhodet den første gangen jeg skulle til den pedagogiske rådgiveren på universitetet, med halen mellom beina og en tankegang om at jeg var et såpass håpløst tilfelle at vedkommende sikkert ikke ville hjelpe meg. Jeg ble ikke gitt opp etter et møte, heldigvis for min del. Jeg fikk kanskje et noen dårlige karakterer til etter jeg begynte der, men med god hjelp (og et ukjent antall spark bak) fra den akademiske rådgiveren, har jeg faktisk opplevd å bli mer strukturert og endte opp med å bestå med glans på begge eksamener jeg hadde forrige semester. For å være helt ærlig, det kvinnfolket av en pedagogisk rådgiver er en reddende engel.

Jeg har innsett at jeg ikke var noen lat og dagdrømmende skoletaper. Jeg hadde bare mine utfordringer og trengte litt hjelp på veien.

Det jeg ville frem til er at den norske likhetsskolen har en stor svakhet; fokuset på likhet. De såkalte ”svake” risikerer at de ikke får god nok hjelp til å mestre skolehverdagen, mens de som får merkelappen ”evnerike” blir overlatt til seg selv. Følelsen av at en ”må” være middels, hvis ikke passer en ikke inn i systemet.