Av og til lurer jeg på hva pokker jeg har begitt meg utpå. Jeg har ikke vært på universitetet tre uker engang, av dette semesteret, og jeg er allerede så smått utslitt og mentalt kvalt. 15 minutters foredrag om Aristoteles, hjemmeeksamen i byhistorie og innlevering om hekseforfølgelse i middelalderen (sistnevnte er det eneste jeg bokstavlig talt har jublet for).
Egentlig er jeg nesten fristet til å legge meg i fosterstilling og gi opp på grunn av press fra ulike kanter, enten det er å gjøre det bra på universitetet (og i det hele tatt få gjort alt det jeg skal på studiet), være mer sosial med venner, ha tid til ærend, få NOEN timers søvn om natta og i det hele få unnagjort alt. Jeg er både singel og barnløs og jeg sliter, så jeg lurer på hvordan pokker de med kjæreste/ektefelle og/eller barn overlever. Kanskje det er meg og mine begrensninger i tillegg til ambisjoner som saboterer for meg, jeg vet ikke.
En ting er mer eller mindre sikkert; så fort jeg er ferdig med studiet og får muligheten, skal jeg pokker meg reise til utlandet, vekk fra det nettverket jeg har, for å jobbe og oppleve verden. For øyeblikket er det motivasjonen min for å overleve to og et halvt år til på universitetet.
No comments:
Post a Comment